Introduksjonen - enkelt og greit

Hei og velkommen til min nyoppstarta blogg. Det har vært under planlegging ei stund, men nå var det på tide å få det ut på nett.

Ønsket mitt for denne bloggen er å kunne inspirere andre og -om ikke annet dele litt av hverdagen min nå når eg flytter inn i min hjemmesnekra bobil.

Det er mye ukjent i vente, selv om man har gjort ein del research så vil det alltid være noen usikre momenter og man kan dessuten ikke lese seg til alt. Noen ganger må man bare sjanse og håpe på det beste.

Hva det er å bo i bobil vett eg ikke før eg har gjort det ei stund. Men at eg gleder meg og tror det kommer til å bli både gøy og utfordrende er eg sikker på!

Så hvem er eg og hvorfor gjør eg dette?

Mitt navn er Marianne Teoline, født midt på det fargerike 80-tallet og er fra ei lita bygd innerst i Ryfylkefjorden.

Eg skal prøve å være kort -ikke like lett alltid når man har adhd. For å kunne skrive om meg sjøl må eg ta med heile meg. For eksempel det at eg kun har fullført grunnskole, at eg blei lagt inn på psykiatrisk etter 2 mnd på VK1 som 19-åring og at eg blei uføretrygdet før fylte 30. Det betyr ikke at eg har gitt opp, det tar meg til her eg er i dag. Drømmen er å komme meg ut av uføret, om ikke heilt så iallefall så mye som eg klarer!

Eg liker å sette meg mål ut i fra drømmer eg har. Er målet for stort blir eg veldig skuffet hvis eg ikke oppnår det, fallhøyden er mindre om eg tar et delmål av gangen på vei mot noe større. Da er suksessraten mye større for min del!

Meg og hunden min, Amina i 2009

For ca 9 år siden flyttet eg tilbake til hjembygda etter mange år i psykiatrien i storbyen. Det var på tide å bryte ut av et veldig nedslående mønster. Det var godt å komme tilbake og begynne å bygge meg opp. Etter noen år var eg igrunn klar for å flytte videre. Da hadde eg fått den tiden eg trengte for å komme meg ovenpå, livet var ganske greit. Eg var aktiv med mine 2 hunder og hadde litt arbeid. For ca 6 år siden planla eg å flytte, 2013 skulle være året eg flyttet ut. Den julen(2012) fikk me vite at mor hadde kreft. Alt av flytteplaner blei satt på vent.

Snart 6 år senere er eg fortsatt her. Mor var kreftfri -såvidt 1 års tid.. Da fant de spredning.

Hun er ikke kreftfri, men hun er så oppegående som man kan forvente etter så mye behandling hun har hatt.

For meg har det vært tungt å bli boende. Det eg hadde bygd opp etter noen år i bygda begynte å brytes ned. Siden da har det kun gått nedover med meg psykisk. Eneste som gikk opp igjen var vekta.. Sånn er det når man har overspisinglidelse.

Amina, Molly og meg på fjelltur i 2013

Årene man går på videregående, studerer, får venner og gjør seg erfaringer har eg ikke hatt.

Eg har ett år (og 2 mnd) på vgs, ett år på folkehøyskole og ett år der eg jobbet. Takk og lov at eg klarte det før det sa stopp.

Men nå, nå skal eg reise dit eg vil! Eg skal oppdage, erfare og la livets skole lære meg ein ting og to om det som måtte møte meg.

Når eg bor i bil lar det meg være nær mor og far når eg ønsker det eller om de trenger meg. Eg kan reise å besøk venner og eg kan bruke så lang tid eg bare vil. Med verden som min hage vil det aldri bli mangel på plass! Mange bekymrer seg for hvor lite plass det er i bilen. Men hvem trenger så mye plass inne når man kan boltre seg ute.

I huset eg bor nå sover eg på sofaen, spiser i sofaen, ser tv der.. Det er "langt" å gå til både kjøkken og bad. Nå har eg alt innenfor rekkevidde. Har spøkt med at nå kan eg sitte på do å lage middag hvis eg vil, så lett tilgjengelig er alt. For det er sånn eg velger å se på det.

Det nytter ikke se på hva eg mister. Men å se på hva eg har å vinne. Det vil ikke være solskinn og regnbuer heile veien. Det vil garantert være våte, kalde, sure og hårete dager hvor man helst skulle boltret seg innendørs i et hus. Hvor man slapp å snuble i to hunder som bare skitner til, tar all plassen, røyter ut heile bilen og som skal tygge på alt. Men eg kan ikke få i pose og sekk.

Det vil også bli mange utfordringer. Det er deler av grunnen til at eg gjør det. Man vokser som menneske om man mestrer ein utfordring. For hver motgang vokser eg som menneske. Man finner sine måter å håndtere vanskelige situasjoner og tider i livet på. For meg har det å bli kjent med meg sjøl vært ein måte å mestre livet på. Finne ut, kjenne på hva det er som kan hjelpe meg. Back to basic er det som teller her. Hva er det grunnleggende eg trenger for å ha det bra? Hva kan gjøre livet litt bedre? Ein minimalistisk livsstil er det som tiltar meg. Det eg sliter med er å ha ein minimalistisk hobby... Eg er et kreativt menneske som elsker å ha noe å gjøre. Utenom det kjenner eg på ein enorm frihet hver gang det forsvinner noe ut av døra. Enten at noen andre kan få nytte/glede av det eller at det kastes.

Det eg ikke må ha for å leve, men som er av sentimental verdi havner på lager. Noen kjøkkenting og "sesongklær" i tillegg til hobbyting havner også på lager.

Nå er me klar for å starte på nytt! Back to basic.

Bie, Ravn og meg i vårt nye hjem

Man kan starte på nytt så mange ganger man vil. Nå er det Bie, Ravn og meg som skal skrive et nytt kapittel i boka (bloggen) vår!

Nå skal me prøve oss fram, oppdage nye sider av oss sjøl. Bo på fjellet, bo ved sjøen, bo i gården til mor og far, ein campingplass eller rasteplass.

Det er kjekt om du vil følge oss på veien mot noe nytt og spennende! Det vil handle om livet, på godt og vondt med alt som følger.

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese!

/Marianne Teoline