Ein stor, liten oppdatering om Ravn

Ravn ca 4 mnd gammel når hun først kom til oss

Ravn var vel stort sett det man kan kalle et "impulskjøp".

Det som til syvende og sist avgjorde valget om å ta til meg Ravn var oppdretteren hun kom fra. Monica, som har et lite oppdrett av portiser (Aqualykke) er venninne av min bestevenn og eg har fått lov å bli kjent med henne gjennom noen år nå. Fantastisk herlig, snill og omtenksom dame som virkelig bryr seg om valpene og bruker mye tid på sine hunder.

Dette var heilt avgjørende.

Vissheten om at Ravn hadde fri retur til Monica var svært viktig for meg. Selv om eg ikke hadde planer om å gi fra meg Ravn på noe tidspunkt var eg såpass klar over egen situasjon og det faktum at eg var ikke i mål med ombygging av bilen og mye kunne enda skje.

Da er det godt å vite at oppdretter kan stille opp og passe henne hvis det trengs, eller i verste fall at eg ikke kan ha henne lenger og hun tar henne tilbake.

Hadde det altså ikke vært for at Monica var oppdretter, at Ravn har de genene hun har og at dette var ein 'Once in a lifetime' sjanse siden hundemamma Lykke ikke skal ha flere kull -hadde eg aldri tatt til meg ein valp på det tidspunktet! Eg har hatt portugisisk vannhund før og hadde ein indikasjon på hva eg bega meg ut på. Bie hadde ikke engang fylt 2 år.... O.o ...og tanken om at dette er galskap slo meg og sikkert flere med ;)

Eg hadde tenkt litt på og snakket om hund nr 2, men da ein voksen omplasseringshund når eg var ferdig med ombyggingen! Men, livet mitt var på vei opp selv om eg fortsatt hadde mine ting å jobbe med. Eg hadde planer for framtiden og ting gikk relativt greit. Det Ravn trengte på den tiden passet med hverdagen min og når eg var i mål ville me begge være klar for mer.

Når hun som ein 4 mnd gammel valp kom i hus hadde Ravn ein del me måtte jobbe med og hjelpe henne med.. Dette brukte me mye tid på.

Hun er som portiser skal være i mine øyne, hoppende gla, arbeidsom, mye vilje, pågangsmot og masse energi. Type 'happy go lucky', slik Molly var (forrige portisen min).

Perfekt for de planene eg hadde for henne. Portiser har arbeidslyst på høyt nivå og trenger å få bruke seg for å ha det bra. Eg for min del hadde siktet meg inn på vannarbeid, mondioring (med forutsetning om et treningsmiljø og fordi det hadde vært gøy å få det til med ein portis) og rallylydighet da det er noe me kan trene på uansett hvor i verden me er ;) For ikke å snakke om ein god turvenn og godt selskap på bilveien!

Dessverre var det sånn at når hun begynte å lande og bli klar for nye utfordringer og mer målrettet trening begynte min helse å svikte meg skikkelig. Me klarte oss ei lita stund før våre veier gikk i hver sin retning.

Hun er absolutt ingen problemhund (om du ser bort fra at hun har et genetisk behov for å gå på bord og kjøkkenbenker). Me har jobbet med hverdagslydighet, pelsstell og det å fungere bra i hverdagen. Hun var kul å klikkertrene og shape, så me fikk begynt på litt grunnleggende trening.

Ravn kunne eg ta med meg overalt, heilt fantastisk. For ein hund!

Det å gi slipp på henne var vanskelig, og det tok litt tid før eg klarte å innse at det ikke kom til å gå.

Veien min til bedring er for lang til at Ravn vil ha det greit hos meg i mellomtiden. Aktiviteten fordelt på Ravn og Bie blei bare mindre og mindre. Hundene mine er unge og aktive brukshunder. Da var det ikke rettferdig for noen av oss å ha det sånn. Hverken for Ravn, Bie eller meg. Eg foretrakk å gå tur med de hver for seg når me ikke var på fjellet eller i skogen da de har forskjellige behov.

Bie drar i båndet (sånn skikkelig *legger seg fram i selen* drar) og har etter ein uheldig episode -hatt problemer med passering i bånd. Dette ville eg såklart ikke at Ravn skulle plukke opp.

Hver for seg fikk eg gitt de den trening de trengte og me fikk litt kvalitetstid sammen, ei stund iallefall... Det er hovedsaklig siden desember kurven har gått veldig nedover og eg for alvor tenkte at det ikke gikk å ha begge to lenger.

Hadde det ikke vært for at kroppen sviktet hadde eg aldri sendt fra meg ein så fantastisk hund som Ravn!

I slutten av januar spurte eg oppdretter, Monica om hun kunne passe Ravn ei stund. Tanken i bakhodet om at hun mest sannsynlig ikke kom hjem igjen var heilt klart til stede, noe eg hadde tenkt på ei stund men ikke fortalt noen om da eg heilt og fullt ville at det skulle være min avgjørelse. Om eg angret kunne eg ikke skylde på noen andre enn meg sjøl.

Etter noen uker blei Monica og eg enige om at Ravn skulle finne seg et nytt hjem. Det er første gang eg har måttet gi fra meg ein hund. Å innse at eg ikke er tilstrekkelig lenger, at bilprosjektet tok mye lenger tid enn hva eg trodde ( -og eg er pessimist), at tiden det vil ta for meg å komme meg opp igjen der eg var fysisk er lang og kronglete. Det blir et nederlag på så mange måter egentlig.

Om eg klarer se positivt på det; får Ravn det mye bedre når hun får det hun trenger, eg kan gi det lille eg har til Bie og fokusere skikkelig på det me må jobbe med, samvittigheten min slites ikke så mye og det er lettere å leve med seg sjøl...

Monica har ei lita stund snakket litt med ei dame som er interessert i å lære mer om portugisisk vannhund, hvilken oppdretter hun anbefalte osv.

Så blei plutselig Ravn ledig og det kunne ikke passet bedre. Om eg har fått det med meg riktig var hun mest på leit etter en litt mer voksen portis, men siden det var vanskelig å få tak i ein bra, voksen portis vurderte hun valp. Dette er ei som har hatt hund før, Monica visste litt hvem hun var og livet hennes bare matchet det Ravn trenger i nytt hjem.

Hun fikk møte Ravn og falt naturligvis for henne og kunne tenke seg å overta henne.

Siden ny eier bor kun minutter unna Monica har hun kunnet bli gradvis kjent med Ravn.

Hun har passet henne ein dag eller to av gangen, hun har hatt henne i helgene og dette har gitt Ravn mulighet for å bli kjent og trygg på ny eier og får ein mykere overgang. Dette gjorde det lettere for meg også å slappe av med avgjørelsen min da eg vett at Ravn vil ha Monica som alltid har vært i livet hennes (me har jo møttes noen ganger mens hun bodde hos meg) med seg videre i livet og at hun som skal overta er så grei. At ting skjer gradvis i ein overgang tenker eg er godt.

Ikke nok med at ting ordnet seg slik de gjorde. Ny eier ønsker å ha kontakt med meg! Det er da ingen selvfølge!

Eg får møte Ravn hvis det passer når eg er i Kristiansand ved seinere anledninger og me har allerede vært på samme rallykurs hos Hundelykke hvor Mathilde (bestevenn) var instruktør, der fikk eg møte Ravn! Det var himla godt å se henne igjen <3 Eg fikk til og med gå ein runde i rally med henne!

Vanskelig å ikke kose på henne heile tida, men syns ikke det var riktig når ny eier er der for å skape bånd med sin nye hund -så holdt det på vanskelig et lavt nivå ;)

For meg er hundene mine pelsbarna mine og å vite at Ravn har det så godt som hun kan få det gjør alt så mye lettere.

Det var vondt for meg å gi slipp, men angrer overhodet ikke når eg ser hvor godt det er for Ravn å ha det som hun har det nå.

Fra rallykurset i mars i år :)

Forøvrig skal hun nå hete Ronja.

Ravn er fint, liker det veldig godt, greit å skrive og bruke når man snakker om hunden, men i dagligtale med hunden er det litt tungt og man kan høres litt sint ut. Det er eg enig i. Det er derfor hun lyder Berta på innkalling fordi det var lettere å rope ;D Da kom hun som ei kule og gjør det visstnok fortsatt! ^^

Kjært barn har mange navn! <3

Eg kommer til å savne den gode, mjuke pelsen å stryke på i framsetet når eg kjører.

Takk for at du tok deg tid til å lese!

/Marianne Teoline